Loading...
MATKRISEN I VENEZUELA 2018-12-28T15:28:19+00:00
Loading...

Filmen viser hvordan Caritas Venezuela hjelper til for å takle underernæring, og les Yusmarely sin historie nedenfor

Mango til frokost: en lettelse for en bekymret mor

Bomp, enda en mango faller i Yusmarely Acuna sin gårdsplass med et stort dunk etterfulgt av lyden til babeinte føtter som løper. Hennes tre barn, Greivis, Grendimar, Valentina og deres kusine sparker i bakken på jakt etter den kostbare frukten.

Valentine (7 år), den eldste, finner mangoen og tripper avgårde til kjøkkenet på jakt etter en kniv. Et par minutter senere faller enda en frukt, og barna løper avgårde på nytt. Yusmarely sitter i en plaststol og ler til hver skattejakt, deler ut klemmer og smiler mellom letingen etter frukten.

I de siste ukene har de to frodige trærne rundt huset deres regnet mango, noe som gir Yusmarely benådning fra sultne mager og den daglige jakten for å finne mat. Som de fleste mødre i Venezuela betyr matkrisen at Yusmarely er tvunget til å sjonglere måltider, og er strategisk når hun bestemmer hvilket tidspunkt barna skal få mat slik at de føler minst sult.

“Jeg har ikke nok til å gi dem tre måltider om dagen. Jeg prøver å mate dem klokken elleve eller tolv så de har spist før de går på skolen, deretter klokken syv eller åtte så de legger seg med middag i magen.”

Mango om morenen betyr at lunsjen kan serveres senere, og barna hennes vil være mette nok til å ikke be om snacks.

Hver dag går prisene opp. Yusmarely har blitt vant til de lange køene som varer i flere timer for å kjøpe noe så enkelt som korn for å lage den Venezuelanske retten arepas – En pose alene kan koste så mye som halvparten av gjennomsnittlig månedslønn på $1,50. Økende inflasjon, som i følge Venezuela sin finanskommisjon, var 82,766 prosent mellom juli 2017 og juli 2018, har sterkt redusert venezuelansk kjøpekraft. Det Yusmarely betaler for en kilo egg i dag, kan doble seg i pris bare noen få dager senere.

En mors desperate søk etter mat

I begynnelsen av året var det ikke mangosesong, og yucca planten hun hadde stolt på var å gamble. Det var to typer, en som var spiselig og en annen som var giftig. Til det uskolerte øye er de uadskillelige. En dag kjøpte hun feil sort, noe som resulterte i at både mor og datter ble syk. Hun lovte å aldri kjøpe den igjen. I desperasjon tok hun til gatene på jakt etter mat.

“Risen koster halvparten av det jeg vil tjene på en måned,” sier hun.

“Den smerten en mor føler når hun gjør alt hun kan for å gi mat til barna sine og dermed komme hjem tomhendt. For noen måneder siden hadde jeg ingen ting å gi dem. Det knuste mitt hjerte å legge de til sengs med kun et glass vann.”

Midjen på hele familien ble smalere. Hennes seksårige Grendimar ble så tynn at hun gråt og sov hele dagen. “Hun var så tynn at du ikke engang kunne se henne i sengen,” sier Yusmarely. “Da jeg badet henne var hun bare bein.”

Fant håp hos Caritas

Hver uke holder den lokale Caritas en økt der de overvåker ernæringen hos barn under fem år. Grendimar var noen få måneder eldre enn aldersgrensen, men det stoppet ikke Yusmarely fra å ta med henne og 3 år gamle Greivis for å be om hjelp hos personalet for å få dem sjekket.

Det siste året har den gjennomsnittlige innbygger i Venezuela mistet mer enn 10 kilo. Akutt underernæring hos barn har rammet 16 % mer enn tre ganger terskelen til Verdens Helseorganisasjonens. 

Som svar har Caritas jobbet med lokale forsamlinger for å starte vekstovervåking for barn under 5 år, og innmelding av barn som kvalifiserer seg til et matprogram som er rettet mot å øke vekten til barna. Til nå har mer enn 15 000 barn blitt vurdert til 65 %, som viser tegn eller risiko for underernæring.

“Jeg spurte legen om å undersøke Grandimar og gi meg beskjed om hennes vekt var passende for hennes alder,” sier Yusmarely. De veide henne, målte diameteren rundt armen og konkluderte med at hun var i fare for underernæring. De ble så enige om å følge henne opp og gi Nutris (en type ernæringssupplement) til Grendimar og Greivis.

Flytende næring

I de siste månedene har barna forandret seg. Dagene der Grendimar kun sov og gråt er over. Greivis bruker nå dagen sin på å gå frem og tilbake over gårdsplassen med lekebilen, Valentina løper rundt og rundt mangotreet foran huset sitt og løper etter sine yngre fettere, mens Grendimar ofte stikker innom bestemoren sin og skrur på TVen.

Som en ekspert hopper hun over tegneseriene til hun lander på sin favorittkanal, en kanal dedikert til programmer om matlaging. Ordet “spis” blinker av og på skjermen. “Hun ser på programmene og ber meg om å kjøpe ingrediensene så jeg kan lage oppskriftene,” sier Yusmarely.

Tre ganger om dagen tar Yusmarely ut en lilla plastkanne og fyller den med nykokt vann. Hun tar en skje med pulveret som har jordbærsmak, heller det i vannet og rører det forsiktig til klumpende forsvinner.

Uten å rope på barna sine, kommer de inn til kjøkkenet og slikker seg rundt munnen i forventning. Hun heller flytende næring i metallkopper og gir dem til hver av sine barn.

“Når vi får Nutris, vil Grendimar drikke det hele dagen,” sier Yusmarely. “Men vi må følge regimet. Når vi først begynte å få Nutrisen, spurte jeg moren min om jeg fikk det for meg, eller om Grendimar la på seg?” Å se at kroppsfasongen til datteren begynte å stabilisere seg fikk henne ut av depresjon. “Det gjorde så jeg fikk bedre selvtillit,” sier hun.

Når barna hennes bærer koppene sine tilbake til Yusmarely, er det ikke en dråpe igjen i koppene deres. Greivis har en lyserosa melkebart, som han raskt slikker bort.

Takket være Caritas sitt ernæringsprogram, har Grendimar gått opp i vekt og er ikke lenger registrert som underernært.

Oppladet og klar for lek

Magene deres er fulle, barna farer avsted. Valentina spør tanten sin om hun kan tegne en blomst på kinnet og hendene hennes. Grendimar og Greivis leker og later som de lager middag sammen med kusinene sine. “Vi lager kylling med ris”, sier de mens de rører blader inn i vann som de heller i det som engang har vært en lekebil av plastikk. Når maten er klar roper kusinene ut “mat”, og sier “spis det mens det er godt og varmt, men spis det her inne, det er mange mennesker ute og vi har ikke nok til å dele”.

Yusmarely hviler seg på Greivis sin lekebil. Når han ser henne løper han for å gi henne en klem bakfra. Grendimar kommer og klatrer opp på fanget og Valentina vandrer rundt for å vise frem sine nytegnede blomster.

Barndommen deres er ikke fylt av de samme turene til parken og poser med godteri, som Yusmarely hadde, men hun prøver å sikre at hun gjør opp for det de ikke har med oppmerksomhet og kjærlighet.

“Det Caritas har gjort er utrolig. De har bidratt til at mange barn ikke lider av underernæring. Jeg blir så glad når jeg ser henne med masse energi. Hver dag veier hun mer.”

Yusmarely bekymrer seg ikke lenger for Grendimar sine klær som faller av, men hun har en ny bekymring. “Jeg sier at hun ikke må få større føtter, for hvordan skal vi ha råd til et nytt par sko?”

Teksten er opprinnelig fra Caritas Internationalis og kan leses på engelsk her, på spansk her og på fransk her: